Tekst: Bendik Berntsen
Bli med på tur til Maridalen. Til vakker natur. Til åstedet til tre tyske soldater.
Traskende på gjørmete stier. Blant de majestetiske trærne som strekker seg stolt opp av den frodige, nesten neongrønne bakken. Under trærne som tapte kampen mot naturen. Over de fuktige bruene. Den beskjedne elvelyden som brer seg. Du nærmer deg. Lenger og lenger inn i skogen. Skuldrene senker seg i takt med stillheten.
I hvert fall til antallet knekte trær øker, og pulsen likeså. Du er snart nærmere historien enn du noen gang kommer til å være.
Velkommen til flyvraket i Hansakollen.
Møtte fjellveggen
Det er torsdag 2. juli 1942. En regnfull sommerdag dekt av tåke.
Olaf Lørenskogen brukte dagen til å tynne turnips nede på åkeren sin. Stort mer var det ikke å gjøre med 100-meters sikt. Det var med andre ord en rolig dag for 30-åringen.
Men kjedelighetens uling fra tretoppene ble avbrutt av noe høyere. Og det tok ikke lang tid før Lørenskogen dro kjensel på den hjerteskjærende lyden. Et tysk krigsfly, mer konkret av typen Dornier DO-17.
Tyskerne hadde nemlig en hyppig rute over det laveste punktet i Movatn fra Fornebu til Gardemoen. Men denne gangen hørtes flyet bedre der det fløy langt lenger nord enn vanlig.
Noen sekunder senere kom smellet som kastet seg fram og tilbake blant de mange fjellveggene i området.
Lørenskogen dro konklusjonen pilotene aldri rakk. Tyskerne hadde møtt Vaggsteinkollen.
Med kona Ruth og onkelen snøret de fjellskoa og tok stegene oppover. Knitringen og eksplosjonslydene fra ammunisjonen ble deres kurs. Timen hadde ikke passert før de ankom som de første på åstedet. Trærne hadde lagt seg som tidenes Mikado-spill og kunne vært et sankthansbål verdig. Heldigvis var det så rått og vått at skogbrannen aldri fikk vist sin dystre skjebne der den var i ferd med å slukke seg selv.
Blant de spredte flydelene lå tre mann, uten tegn til liv.
Det var korporal Hinrich Ehlers, ledende menig Albin Hackel og Egon Schoerner som lå livløse på den svidde, bare bakken. Førstnevnte var piloten, som i dette tilfellet hadde det store ansvaret for navigasjonen som endte på tragisk vis. Bak han satt Hackel, radiotelegrafisten som sjekket navigasjonsinformasjonen sammen med flyveren. Helt bakerst var maskinisten Schoerner, som hadde kontroll på alt teknisk ombord i Dornier Do 17.
Ett av mange
Bombeflyet ble bygd av den tyske flyprodusenten Dornier Flugzeugwerke, som ble etablert i 1914. 200 utgaver ble laget av typen Dornier Do M-1 og M-2, og ble brukt som bombefly og rekogniseringsfly i den første verdenskrigen. I 1942 ble de imidlertid byttet ut med de bedre utstyrte flyene DO 215, DO 217 og nettopp DO 17.
Ulykkesflyet hadde sin base på Fornebu i avdelingen “Luftdienstkommando Norwegen”, som ble etablert like etter tyskerene tok landet i 1940. Det var herfra de 5209 kiloene lettet med et vingespenn på 18 meter, før flyet dundret i opptil 410 kilometer i timen rett i den østligste toppen av Maridalsalpene.
Flyvraket ble ett av om lag 750–1000 funnet på norsk jord fra siste verdenskrig. Minst tre fjerdedeler av dem var tyske. Dog er det å anta at de fleste tyske flystyrtene skjedde til havs. Så mange som 1000 tyske fly kan derfor ha styrtet i Norge. I dag forvaltes vrakene av Forsvarsmuseet. Det er derfor ulovlig å ta med seg rester fra plassen.
